Er det greit at USA bomber Syria

Det er tragisk med alle disse IS-aksjonene som fyller nyhetsbildet for tiden.

Det siste på nyhetene i dag er terrorangrep i Egypt og mulig på Grønland i Oslo, Dette mens vi fortsatt sørger over falne i Stockholm og London.

I vårt frie demokrati har heldigvis folket og politikerne en sterk vilje til å fordømme og mene - i offentlighet, men til ingen virkning.

VG har på nett lagt ut: Trump viser muskler

 «Etter mye motvind har Trump lagt bak seg de beste 24 timer siden han tiltrådte som president. Han hylles av sine allierte og har sikret seg en viktig seier på hjemmebane»
Trump viser muskler

De fleste av oss applauderer og hyller USA når en vestlig stormakt griper til våpen og ………

terroriserer.

Jeg applauderer ikke, jeg blir bare trist
Mange sivile, barn og voksne er drept, igjen til ingen nytte.

Det er galskap at stormakten USA kan tillate seg til å fremstå som øverst ledd i verdensherredømmet på lik linje med Russland. Maktfaktoren har aldri løst store konflikter. USA provoserer på lik linje med Russland til en mer usikker verden, og legaliserer aksjoner som fremmer ytterlige aksjoner fra ekstreme grupper og ikke minst IS.

Jeg tror fortsatt på at intensive forhandlinger mellom stormaktene er løsningen, men på en annen plattform. Forhandlinger uten felles mål skaper som oftest konflikt og brudd. 

Glem egeninteressene, glem kapitalfokus, fjern vetoretten i FN og bli enig om mål som hindre land som Syria å bruker sitt eget folk som middel for å femme egne interesser

Så spørsmål er:
Er det greit at USA bomber Syria? 

Kan vi mislike noen som er helt lik oss? 

Tema for unge men også for vi mer voksne

Like noen eller ikke? 
Var ute på joggetur for et par dager siden. Mens jeg jogger faller tanken ned og der blir den værende.  «Hva er det som gjør at vi liker noen og misliker andre? Hvilke faktorer er det som danner grunnlaget for å like?
Jeg tenker at jeg liker personer som er: 

• 

  Rika er unik og blir likt av de fleste

  Ærlige 
• Har glimt i øynene 
• Holder øyekontakt mens de prater 
• Lytter med hele kroppen 
• Snakker positivt om andre 
• Har mot til å være uenig 
• Oppriktig står frem som en god venn. 

Så bra tenker jeg, og stiller neste spørsmål; Hva med de andre? Liker de meg for at jeg er slik som listen over, eller liker de meg ikke for at jeg ikke fremstår slik? 

Likingfaktoren 
Det blir for enkelt, det må være andre faktorer.  Har det noe med status gjøre? Har det noe med at andre liker vedkommende? Eller har det noe med arbeid eller utdannelse? Eller er det så enkelt at jeg velger mine venner alt etter hva jeg er opptatt av der og da, eller motsatt de liker meg av samme grunn? 

Vel hjemme søker jeg hjelp på nettet og kommer over en artikkelen "likingfaktoren" som Sissel Merete Torvund Nyheim i Medarbeiderutkling har lagt ut: Om jeg ble mye klokere, er ikke så godt å si, men verdt å lese er det likevel. 
https://medarbeiderutvikleren.no/2017/03/12/likingfaktoren/ 

Tør jeg å være unik? 

I dagens samfunn virker det som flere og flere individer tilpasser seg til de rundt seg, hvilket fører til ensidighet i mine øyne. Dette forekommer i klestrender, slang, oppførsler osv. Det å skille seg ut, være unik og ikke minst være selvstendig virker uakseptabelt. Hva kommer dette av? Er dette ubevisst? Om jeg blir sett gåenende nedover Karl Johans gate, blir jeg sett på som unik? Eller forsvinner jeg også inn i den ensformige menneskemengden. 

Hva tenker dere da?

Temaene, liking og unik, fenger meg, spesielt med tanke på ungdommer som kjemper for å bli likt både på sosiale medier og ikke minst før, under og etter skoledagen. God lesing 

  

Sverre T er i endring

Jeg er drittlei

Det er ikke alltid like enkelt med endring eller omstilling, selv om det er innen mitt fagfelt.  Det er heller ikke like enkelt med kontinuerlige forbedringer.  Hva er hensikten med at jeg alltid skal evaluere det jeg har utførte, i jakten på å bli bedre eller annerledes. Jeg er drittlei av å forsøke å bli bedre. Nå vil  jeg slutte å utfordre meg selv

Nydelig utsikt

Leiligheten
Sitter her i vår nye leilighet med panoramautsikt over hele Oslofjorden og tenker på vår solgte bolig i Oslo, borgen vår. Får lyst til å skrive den siste setning om igjen på min gamle dialekt - og gjør det:
Hær sitt æ for fan, i et hælvetes hus, med et jævlig flått bilde av sjøen, langt unna vænna å jobb, å tenke på herligheta på Lilleaker

Liten tilpasningsevne
Nok om det, for meg er det en endring, en rimelig stor endring, som jeg kjenner dypt.
Tenker ofte på om det er på grunn av alder eller på grunn av liten tilpasningsevne at jeg føler meg utilpass.
Fikk forresten besøk av min yngste sønn fra Bergen for et par uke siden og det var hyggelig, men jeg utelater ikke å si at også han syntes vi var langt vekk  fra allmennheten. 

Det blir nok bra
Det går nok over, det blir nok bra, men det er vanskelig med endringer. Om sant skal sies så savner jeg de gamle naboene, savner området og ikke minst savner jeg vår gamle hage som hundene benyttet fritt, både morgen og kveld.

Nasja bare elsker
utsikten

Ny begynnelse
Jeg tenker positivt  og motiverer meg selv.  Ofte om morgenen forteller jeg speilet mitt at enhver slutt har alltid en ny begynnelse. Det hjelper helt til morgenturen med hundene - så er det over.

En av borettslags lover er at det ikke er lov til å lufte hundene på borettslagets eiendom. Har til og med fått klage, så nå slåss vi med hundene for å komme først ut  - for her bæres de begge ut av området slik at de får gjort fra seg. (ikke helt sant men nesten)

Nå trenger jeg en pause, så god dag til dere alle. 

Synes du at dette innlegget var ok så setter jeg stor pris på at du deler denne med dine venner.