Er det greit at USA bomber Syria

Det er tragisk med alle disse IS-aksjonene som fyller nyhetsbildet for tiden.

Det siste på nyhetene i dag er terrorangrep i Egypt og mulig på Grønland i Oslo, Dette mens vi fortsatt sørger over falne i Stockholm og London.

I vårt frie demokrati har heldigvis folket og politikerne en sterk vilje til å fordømme og mene - i offentlighet, men til ingen virkning.

VG har på nett lagt ut: Trump viser muskler

 «Etter mye motvind har Trump lagt bak seg de beste 24 timer siden han tiltrådte som president. Han hylles av sine allierte og har sikret seg en viktig seier på hjemmebane»
Trump viser muskler

De fleste av oss applauderer og hyller USA når en vestlig stormakt griper til våpen og ………

terroriserer.

Jeg applauderer ikke, jeg blir bare trist
Mange sivile, barn og voksne er drept, igjen til ingen nytte.

Det er galskap at stormakten USA kan tillate seg til å fremstå som øverst ledd i verdensherredømmet på lik linje med Russland. Maktfaktoren har aldri løst store konflikter. USA provoserer på lik linje med Russland til en mer usikker verden, og legaliserer aksjoner som fremmer ytterlige aksjoner fra ekstreme grupper og ikke minst IS.

Jeg tror fortsatt på at intensive forhandlinger mellom stormaktene er løsningen, men på en annen plattform. Forhandlinger uten felles mål skaper som oftest konflikt og brudd. 

Glem egeninteressene, glem kapitalfokus, fjern vetoretten i FN og bli enig om mål som hindre land som Syria å bruker sitt eget folk som middel for å femme egne interesser

Så spørsmål er:
Er det greit at USA bomber Syria? 

Kan vi mislike noen som er helt lik oss? 

Tema for unge men også for vi mer voksne

Like noen eller ikke? 
Var ute på joggetur for et par dager siden. Mens jeg jogger faller tanken ned og der blir den værende.  «Hva er det som gjør at vi liker noen og misliker andre? Hvilke faktorer er det som danner grunnlaget for å like?
Jeg tenker at jeg liker personer som er: 

• 

  Rika er unik og blir likt av de fleste

  Ærlige 
• Har glimt i øynene 
• Holder øyekontakt mens de prater 
• Lytter med hele kroppen 
• Snakker positivt om andre 
• Har mot til å være uenig 
• Oppriktig står frem som en god venn. 

Så bra tenker jeg, og stiller neste spørsmål; Hva med de andre? Liker de meg for at jeg er slik som listen over, eller liker de meg ikke for at jeg ikke fremstår slik? 

Likingfaktoren 
Det blir for enkelt, det må være andre faktorer.  Har det noe med status gjøre? Har det noe med at andre liker vedkommende? Eller har det noe med arbeid eller utdannelse? Eller er det så enkelt at jeg velger mine venner alt etter hva jeg er opptatt av der og da, eller motsatt de liker meg av samme grunn? 

Vel hjemme søker jeg hjelp på nettet og kommer over en artikkelen "likingfaktoren" som Sissel Merete Torvund Nyheim i Medarbeiderutkling har lagt ut: Om jeg ble mye klokere, er ikke så godt å si, men verdt å lese er det likevel. 
https://medarbeiderutvikleren.no/2017/03/12/likingfaktoren/ 

Tør jeg å være unik? 

I dagens samfunn virker det som flere og flere individer tilpasser seg til de rundt seg, hvilket fører til ensidighet i mine øyne. Dette forekommer i klestrender, slang, oppførsler osv. Det å skille seg ut, være unik og ikke minst være selvstendig virker uakseptabelt. Hva kommer dette av? Er dette ubevisst? Om jeg blir sett gåenende nedover Karl Johans gate, blir jeg sett på som unik? Eller forsvinner jeg også inn i den ensformige menneskemengden. 

Hva tenker dere da?

Temaene, liking og unik, fenger meg, spesielt med tanke på ungdommer som kjemper for å bli likt både på sosiale medier og ikke minst før, under og etter skoledagen. God lesing 

  

Sverre T er i endring

Jeg er drittlei

Det er ikke alltid like enkelt med endring eller omstilling, selv om det er innen mitt fagfelt.  Det er heller ikke like enkelt med kontinuerlige forbedringer.  Hva er hensikten med at jeg alltid skal evaluere det jeg har utførte, i jakten på å bli bedre eller annerledes. Jeg er drittlei av å forsøke å bli bedre. Nå vil  jeg slutte å utfordre meg selv

Nydelig utsikt

Leiligheten
Sitter her i vår nye leilighet med panoramautsikt over hele Oslofjorden og tenker på vår solgte bolig i Oslo, borgen vår. Får lyst til å skrive den siste setning om igjen på min gamle dialekt - og gjør det:
Hær sitt æ for fan, i et hælvetes hus, med et jævlig flått bilde av sjøen, langt unna vænna å jobb, å tenke på herligheta på Lilleaker

Liten tilpasningsevne
Nok om det, for meg er det en endring, en rimelig stor endring, som jeg kjenner dypt.
Tenker ofte på om det er på grunn av alder eller på grunn av liten tilpasningsevne at jeg føler meg utilpass.
Fikk forresten besøk av min yngste sønn fra Bergen for et par uke siden og det var hyggelig, men jeg utelater ikke å si at også han syntes vi var langt vekk  fra allmennheten. 

Det blir nok bra
Det går nok over, det blir nok bra, men det er vanskelig med endringer. Om sant skal sies så savner jeg de gamle naboene, savner området og ikke minst savner jeg vår gamle hage som hundene benyttet fritt, både morgen og kveld.

Nasja bare elsker
utsikten

Ny begynnelse
Jeg tenker positivt  og motiverer meg selv.  Ofte om morgenen forteller jeg speilet mitt at enhver slutt har alltid en ny begynnelse. Det hjelper helt til morgenturen med hundene - så er det over.

En av borettslags lover er at det ikke er lov til å lufte hundene på borettslagets eiendom. Har til og med fått klage, så nå slåss vi med hundene for å komme først ut  - for her bæres de begge ut av området slik at de får gjort fra seg. (ikke helt sant men nesten)

Nå trenger jeg en pause, så god dag til dere alle. 

Synes du at dette innlegget var ok så setter jeg stor pris på at du deler denne med dine venner.

Hva fan er det som skjer med barn- og ungdomsidretten?

I dag koser jeg meg med en deilig nytraktet kaffe på terrassen med en varmende sol, nydelig utsikt og gamle nyheter på nettbrettet mitt.  Kan det forresten være slik at jeg koser meg samtidig som jeg gremmes?  Hva fan skjer med barne- og ungdomsidretten?

Jeg har i hele mitt lange liv vært levende engasjert innen håndball. En idrett som har ivaretatt barn og unge med mottoet «håndball er for alle» og samtidig forholdt seg til dette mottoet.

Det er ingen tvil at innsatsen lag og foreninger gjør gir et bedre lokalsamfunn, skaper likeverd og vennskap, reduserer sykdom og sprer glede men - bare gitt at trenere og lagets styre/ressurser forstår at aktivitetene skal være rettet mot barn og unge.
Har selv gått i denne myra, dessverre
Barn og unge synes det er gøy å trene og holde kroppen i form, samtidig som de ser fremgang i det de gjør. Dessverre har pappa- eller mammatrenere en tendens til «å toppe lage». Det samme er gjeldende også under ordinære treninger.

Dette var første regel for hvordan få barn og unge til å slutte med aktiviteten, med den konsekvensen det har for barna.

Andre regel er økonomiske krav.
Treningsavgifter, utstyr, reiser til turneringer etc. etc.  Dette er et stigende problem. Klubbene sliter med dyre treningsarenaer, alt for dyre trener, avgifter til særforbund etc., finansiert av kontingenten som foreldre betaler for at barn og unge skal få delta sammen med venner og klassekamerater.

Barn skvises ut av idretten
Hjertet mitt blør av tanken på gutter og jenter som må se at ambisjonene ofres på grunn av familieøkonomien, skriver fotballspilleren Vidar Davidsen på facebook.
Vidar forteller at han har hørt om ville egenbetalinger i alpint, langrenn og tennis, hvor bare barn av velstående foreldre har råd til å drive idretten.  Videre sier han: «Nå kommer barne- og ungdomsfotballen etter med skyhøye treningsavgifter. De har egne avgifter for de med best sportslig opplegg og dyre egenbetalinger for unødvendig eksklusive treningsleirer og turneringer. Opptil 50.000 kroner i året, hører jeg foreldre må betale for poden»  Det verdt å lese innlegget:   Adressa.no

Hva fan er det som skjer med barn- og ungdomsidretten?
Når «de få i eliten» har foreldre som har kapital nok til å betale opp mot 40.000 kroner i treningsavgift for spesialtrening gjør det noe med mengden som dessverre ikke har mulighet til samme utvikling.  Her mener jeg at NIF (Norges idrettsforbund) har totalansvar med sine 684 000 000 kroner i statstilskudd for 2017.  Midlene må fordels annerledes.
Ja Vidar, mitt hjerte blør også for alle de unge som heller velger å slutte med idrett og velger langt verre og mer ensomme aktiviteter

Så var det kaffen da – sola er blitt varmere og kaffen er kald. Men gremmes det gjør jeg

Hva gjør jeg for å forberede meg

Goættemiddag alle sammen

Jeg er nå blitt 67 år og har bestemt meg for å slutte i NSB, en fantastisk bedrift som har gitt meg masse de siste 6 årene.  NSB er i omstilling med rimelig stor nedbemanning. Moralsk sett finner jeg det riktig å gi mulighetene til andre.  Jeg tenker at det blir gale signaler dersom jeg fortsetter i stillingen, mens ynger medarbeidere må forlate sin posisjon.


Jeg er ikke ferdig med arbeidslivet ennå, selv om årene går raskere enn utseende. Jeg er klar til nye utfordringer og tenker "blogg" som første trinn - og blogg blir det.
Navnevalget er Synergisk og adressen er "synerisk.blogspot.com"
Min tolkning av begrepet Synergisk er slik; den positive effekten vi sammen med andre får ved å dele, diskutere og utvikle våre erfaringer til noe bedre.Intensjonen med bloggen er å ta opp dilemmaer i hverdagen som dekker både de unge og de eldre.  Men også å beskrive om mine hverdager, mine erfaringer, mine meninger og interesser. Et stort og vidt tema ja, men spennende.
Mitt ønske er at dette blir en blogg med mange diskusjoner, tilbakemeldinger, meninger og følelser.
Jeg velger å starter med dette innlegget for å fortelle om min status så langt.

Hva med å være gjesteblogger på denne siden? Sende meg innlegge du har lyst til å legge ut på mailadressen: st-amun@online.no. så legger jeg det ut.
Jeg forbeholder meg retten til ikke å legge ut innkomne innlegg.

Har du kommentarer om innhold, design eller andre ting så gi meg tilbakemelding i kommentarfeltet under. Vil sette stor pris på det